Vi har to kattunger fra samme kull, og begge to er jenter. I dag slapp vi de ut for første gang. Lilli var så redd de skulle stikke av. De løp og hoppet inn og ut av buskene og jaktet på hverandre slik de pleier. Jeg forsikret Lilli at de to passer på hverandre og de vil være sammen, siden de var søstre. Da sa Lilli:
“Søstre betyr bestevenner”.
Det synes jeg var en god definisjon av hva søstre er eller iallefall burde være.
Linda
Hvem ringer du først når du er syk? Legen kanskje? Men hvem ringer du for å få trøst og sympati? Mamma’n din såklart! Det gjør iallefall jeg, selv om jeg nå er stor jente. For jeg vet at hun mener det når hun gir meg det. Ingen kan trøste så godt som mamma kan, enten man er stor eller liten jente. Det vet jo alle! Jeg kan også ringe en venn, men jeg ringer til mamma. For det er hun jeg trenger mest akkurat da.
Når jeg har vært gravid har jeg ofte følt behov for at mannen min skal massere meg. Det er ikke det at jeg trenger massage, jeg trenger også støtte, trygghet og nærhet. Hva om han bestillte en massagetime til meg? Hadde jeg fått det jeg trengte mest da? Selvfølgelig ikke. Det hadde sikkert vært behagelig nok, men den jeg trengte mest akkurat da var HAN.
Når jeg steller istand til store familiesammenkomster og har et stort ansvar for maten, hender det at jeg roper på mannen min for at han skal komme å hjelpe meg litt. Jeg blir så glad når han da kommer å tilbyr seg sin hjelp så lenge jeg trenger den og samtidig hører på sytinga mi om at jeg ikke rakk å vaske speilet på badet før det kom folk. Ofte når jeg har vært på besøk hos andre, hører jeg det samme skjer. Fruen kaller på sin kjære for bistand. Det blir ikke det samme om en av gjestene kommer hjelpende til. Det er ikke det at man som gjest ikke skal tilby hjelp, men det er ikke bare hjelp man trenger, men også mental støtte : “Du er ikke alene om dette, jeg er her, du kan regne med at jeg også skal bidra så dette blir en vellykket kveld. Jeg er glad i deg og jeg stiller opp”. Hva har “glad i deg” med dette å gjøre? Jeg håper ikke du lurer på det, for å være ærlig.
Hvem har hatt mest påvirkning på deg i livet ditt? Min mor har hatt mest påvirkning på meg. Noen har sagt til meg at jeg er en god mor, at jeg er så flink, så rolig og tålmodig, dette greier du så bra! Det er selvfølgelig veldig hyggelig når noen sier noe slikt. Men når mamma sier det, da betyr det 100 ganger mer! Hun kjenner meg, og har kjent meg fra det sekundet jeg ble født. Ingen er mer glad i deg enn din egen mor! Hvis du har vokst opp under normale omstendigheter, så vet du det.
I dag hadde den skjønne lille åtte-åringen min slått seg på skolen. Det gikk fint, han fikk trøst av en lærer og sfo-lederen (som også er en av våre beste venner). Da han kom hjem, viste han meg et stor blåmerke. Han hadde grått på skolen og han hadde savnet meg akkurat da. Han sa at læreren og sfo-lederen var snille og brydde seg om han og trøstet han. Men ingen kunne trøste slik som jeg kunne. Jeg kunne ikke være der i dag da han slo seg. Barna vokser så fort opp og jeg er nødt til å slippe taket etterhvert som de blir større. Det er helt naturlig. Men jeg er kjempeglad for at jeg kunne være der de første seks årene i livet hans. For den han trengte mest, var meg.
Linda
Mange har langt merke til at Eskil alltid har med seg hesten sin. Det er jo ikke så rart, i og med at den er nesten like stor som han selv. Fordelen med at den er så stor er at det er lett å finne den og det skal litt til før vi glemmer den. Vi merker liksom om vi ikke har den med, det blir nesten som å glemme en unge hvis vi ikke har den.
Jeg har fått spørsmål og hva det er som har gjort at han er så knyttet til akkurat denne hesten. Så da tenkte jeg at jeg skulle fortelle det.
Det var Lilli som fant denne hesten en dag vi var innom Fretex. Vi betalte 35 kr for den. (Den kan også kjøpes på Jysk for 100 kr). Men Lilli lekte aldri med den så den ble igrunn bare liggende i veien. Etterhvert bare slang jeg den oppi sprinkelsenga som stod på rommet hennes, men som ingen for øyeblikket brukte. Håpet var at Eskil etterhvert skulle flytte inn til henne. Derfor stod sengen der på vent. Dette var da Eskil var rundt ett år. Da skjedde det at han begynte å bite meg i puppen når jeg ammet ham. Det førte til at det ble alvorlig vondt og jeg kunne ikke amme på mange dager. Da jeg prøvde å amme igjen, ble det bare vondt igjen. Og melkeproduksjonen fikk en stor knekk. Det var i dette momanget at jeg la ham i denne sprinkelsengen inne på Lilli sitt rom, slik at han ikke skulle lukte meg på natten å få lyst på pupp. I sengen lå fortsatt denne hesten. Jeg tenkte ikke på å ta den vekk. Dette var starten på Eskil sitt søte forhold til denne hesten. Det ser ut som han er like avhengig av den som han er av meg. Den er på en måte en mamma nr 2. Han har den med på tur, i senga, i akebakken,i butikken og overalt. Han får ikke sove uten den. Han legger seg over den, eller under den. Og han pleier å ta en av hovene til hesten å gni den på nesa si eller i øynene sine. Når han ligger hos oss (som han forsåvidt gjør hver natt), lar han oss også få låne en av hovene til hesten. Jeg har prøvd å legge hesten over meg sånn som han gjør. Og jeg kan jo skjønne at det er ganske trygt og behagelig å sove slik.
En gang vi var ute på tur i sølevær, ble hesten våt og møkkete. Den ble liggende i bilen da vi kom hjem. Han sovnet på mirakuløst vis uten hesten den kvelden. Men han våknet på natten. Da var ikke hesten der. Jeg ga ham alle mulige andre store myke bamser. Men han bare kastet de fra seg, og hylte. Til slutt gikk jeg ut i bilen å hentet den våte, møkkete hesten. Da roet han seg med en gang og sov videre. Dagen etter lurte jeg hesten inn i vaskemaskinen. Da han skulle sove, hadde jeg akkurat puttet den i tørketrommelen. Han ville ikke sove uten hesten. Så jeg hentet den selv om den ikke var heeelt tørr. Og da lo han en tilfreds liten latter, la seg ned med hesten over seg og koste seg til han sovnet.
Så dette er altså historien om hvordan Eskil ble så knyttet til hesten. Jeg pleier å si at “her kommer prinsen, ikke ridende på sin hest, men bærende på sin hest”.
Jeg synes det er en utrolig søt kontrast at han er en så barsk, muskuløs og sterk liten tass, og på den andre siden såååå myk og kosete!
En premieunge!
Linda
Av og til blir jeg mismodig. Når jeg ser rundt på alle de manglende karmene rundt dørene i gangen, når jeg ser på veggene som kunne trengt et nytt strøk med maling, når jeg ser at det mangler taklister, når jeg ser at ytterdøra fortsatt ikke er blitt byttet ut (den er knust og teipet litt med gaffateip), når jeg ser på badet som er trangt og ser ut som det er fra 70-tallet (men det funker iallefall), når jeg ser den trange gangen som krever svært smarte løsninger for å få plass til alle sko og jakker (og barnevogn), da blir jeg noen ganger mismodig. Det hadde ikke behøvd å være sånn. Hvis jeg hadde jobbet og tjent penger jeg også, så kunne alt dette vært fikset lett som bare det. Kanskje. Jeg tror det. Jeg kan gå rundt i noen dager å være misfornøyd og mismodig og synes alle andre som her et tipp topp ferdig hus er smarte og heldige.
Men så kommer jeg på det. Jeg kommer på det når jeg danser med en liten gutt klokken 10 på dagen. Han strekker armene mot meg og vil jeg skal svinge ham rundt og rundt. Da smiler han og ler. Jeg kommer på det når jeg har en koselig lunch med Lilli på verandaen kl 11 på dagen, og når jeg ligger sammen med Eskil i sengen min kl 12 rett før han skal ha formiddagsluren sin. Da koser vi oss så mye at det nesten ikke går an. Han liker at jeg legger han på føttene og lar han fly, før jeg plutselig slipper han ned igjen og klemmer han hardt mens jeg blåser ham i halsgropa. Jeg kommer på det når jeg brer dyna over en smilende liten gutt som liker å hvile seg. Jeg finner hesten (kosedyret hans) og smokken og bøtta med biler, gir det til ham og han vinker til meg når jeg går ut av rommet. Jeg kommer på det når jeg ser de fine perlefigurene vi lager, og de fine smykkene av trekuler som Lilli og jeg driver med noen ganger når Eskil sover. Jeg kan også huske alle kosestundene med Julian da han var liten og storesøster hadde begynt på skolen. Da det bare var han og meg og Elias som var baby. Alle turene vi gikk, de små hendene jeg holdt. Jeg husker så tydelig en tur jeg hadde med Elias. Vi gikk på gangfeltet og snakket om hvor koselig det var å holde hverandre i hånden. Hånden hans var så liten, har var 3 år. Jeg kan ennå huske hånden hans da han var så liten. Jeg holder hånden hans så ofte jeg kan og kjenner den vokser. Den er like god å holde nå, men bare litt større. Jeg holder hånden til de andre også. Når vi kjører bil, holder jeg hånden til den som sitter ved siden av meg. jeg husker jeg pleide å ha “miniskole” hjemme med Silje før hun begynte på skolen. Den gangen hadde jeg også dagbarn, så de var også med. Vi gjorde masse morsomt. Blant annet så satte vi en kurv på gulvet og alle prøvde å kaste en bamse oppi kurven. Vi hadde morsomme sangleker og danset mye ballett. Silje elsket å kle seg opp i flotte kjoler og ballerinautstyr. Da Julian ble født åpnet en ny verden seg for henne. De var sammen dag og natt og de koste, lekte, kranglet,og lekte og koste og spiste og leste – sammen. Da Elias ble født var de helt i ekstase. Nå gjorde de alt sammen sammen med ham også. Jeg trykker alle de søte og morsomme minnene til meg og priser meg lykkelig over at jeg kan være hjemme med barna og ikke gå glipp av noen ting. Og brått så bryr jeg meg ikke om alt det som av og til gjør meg mismodig. Jeg tenker ikke på det lenger.
Hvorfor skulle jeg ville gjøre noe annerledes? Hvorfor skulle jeg være ute i jobb når jeg ikke må, bare for å ha karmer og lister og et tipp topp bad akkurat nå?
Jeg vil ikke gå glipp av noen ting fra barnas oppvekst, jeg vil få med meg alt. Jeg ville ikke gjort noe annet i hele verden akkurat nå. Det er her jeg trengs mest og det er her jeg vil være.
Linda
Det skal litt mer til for å imponere meg enn å gå så og så mange år på skolen og få en så bra jobb og tjene så og så mange penger. Det skal mer til enn å kjøre den og den bilen, eller være gift med den eller den personen. Det skal mer til enn å ha det perfekte drømmehuset. Alle disse tingene er forsåvidt bra og ganske på praktisk. Men ikke uten videre imponerende.
Her er noe av det som imponerer meg stort: Jeg kjenner en dame, hun heter Mona og har to voksne barn. Tror de er rundt 20 år begge to. Mona har noen fysiske utfordringer og plager. Men hun er en av de kuleste jeg vet om. Hun er positiv og strør rundt seg med godord om og til andre. Men det beste av alt; måten barna hennes snakker om og til henne på. Jeg ser på meldinger de skriver på Facebook til henne eller om henne. Jeg ser hvor høyt de setter pris på henne og hvor mye de elsker henne. De kaller henne “engel” og skriver ting som jeg får tårer i øynene av. Det høres kanskje ikke så unikt ut. Det er kanskje mange barn som innimellom skriver noe hyggelig til moren sin. Men dette er mer enn det. Og det å oppnå å ha barn som mener dette om deg, DET imponerer meg. Det kan du ikke gå skole for å oppnå. Får du til dette, da har du virkelig oppnådd noe stort her i livet.
En annen ting som ikke imponerer meg stort er et ektepar som har vært gift i 3, 5 eller 7 år og fortsatt er stormforelsket. Det burde de jo være etter så kort tid. Det som virkelig rører meg er når jeg ser et eldre ektepar som er ute og går tur hånd i hånd. Et parr som har elsket hverandre i 50 år og mer. Hvor imponerende er det ikke å høre en eldre herremann si: “Dette er mitt livs kjærlighet, og jeg er så heldig som har fått lov å våkne ved siden av henne hver dag i over 50 år”. DET er imponerende. Da har man ikke bare vært heldig., men veldig bevisst og flink til å ta vare på hverandre. Kjærligheten og ekteskapet krever pleie og handlig konstant. Å si noe sånt når man er såvidt 20 er ikke like imponerende. Det er hyggelig og søtt, men ikke imponerende.
Det imponerer meg ikke så mye når en som er kjempeflink til å synge, synger for sin brud/brudgom i brylluppet. Men hvis en som ikke har verdens største stemme, alikevel øver og øver for så så fremføre en sang i brylluppet med den stemmen han/hun har med all den kjærligheten han/hun har, det imponerer meg. Det krever mot!
Man kan beundre mange artister for deres flotte karrierer. Det er så mange talentfulle artister og mange har hatt en tøff vei for å komme seg dit de er. Men det er spesielt en person som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Han viste seg fra en annen side enn den vi kjenner om artist. Det gikk et program på tv for noen år siden som gikk ut på å hedre diverse artister for det de var. I et av programmene var det en mann som fortalte at han hadde fått en lei diagnose og var veldig langt nede. Han ringte til sin beste venn, som var den artisten programmet handlet om. Han ønsket at vennen hans skulle komme til han fordi han var så lei seg. Artist-vennen forklarte at han skulle på scenen om en time og at han ikke hadde mulighet til å komme før showet var over. Det forstod han. Men under en time senere så stod artist-vennen på døren hans likevel. Er ikke det imponerende så vet ikke jeg!
En kvinne som tar mot til seg å kommer seg ut av et vondt ekteskap og kommer seg på beina igjen selv om hun i en tid ikke ser lyset i tunnelen er også imponerende.Veldig imponerende!
Det skal mer til enn penger for å imponere meg, selv om det for mange har krevd mye å skaffe de pengene. Men det handler ikke om penger og rikdommer. Det handler om hvem du er og hva du gjør for menneskene rundt deg. Har du et godt rykte men lite midler har du mye mer enn en med mye penger og dårlig rykte. Det er min mening.
Linda
For en uke siden var mannen min, jeg og et vennepar av oss på showet til Alexx Alexxander: ” A night of illusions”, på Edderkoppen i Oslo. Det var et virkelig bra show og jeg skjønte ikke hvor det ble av han og hun søte lille assistenten hans. Det var noen bra forsvinningsnummere!
Men ute i foajeen var det også noe flott å se på. Sjekk disse kule stolene! Hadde kanskje ikke glidd rett inn i stua mi, men jammen var de kule!
Og se på denne utrolige lampa! Skulle gjerne hatt denne i en stor hall med god takhøyde og en flott trapp!
Ute i foajeen etter showet snakket mannen min med de kjendisen som var der. Han jobber i radio, så han har ofte artister i studio. Mens han snakket med de og tok bilder av de, gikk jeg rundt og så på interiøret. Jeg får en stor opplevelse og masse inspirasjon ved å være på sånn steder med dyre møbler og tekstiler som jeg vanligvis ikke ser overalt. Så det ble dobbelt dose for meg denne kvelden!
Linda
For et par uker siden, var det familiedag på Spenst. Da troppet vi opp hele gjengen med unntak av Silje. I aktivitetsparken var det en klovn som lagde liv for barna og ga alle som ville det, ansiktsmaling. Hun var utrolig flink!
Dan-Richard og jeg fikk trent litt også. Men det ble mest leing. For hver gang vi er der sammen, så tuller han alltid. Denne dagen stod han på Rotexen, og jeg på tredemølla som stod tvers over lokalet, vendt mot han. Alle kunne se meg men ikke han fordi de fleste kondisjonsapparatene var vendt mot der jeg stod. Han stod bakerst og tulla. Han ser dum ut og gjør alt han kan for at jeg skal le. Og det er klart jeg gjør. Det må jo se kjempedumt ut! Der er jeg og begynne plutselig å LE, sånn helt uten videre, for ingen ser hva han driver med bak der. Da føler jeg meg så dum.
Den hotte mannen imponerer meg i “planken”.
Ekteparet har like sokker på seg, er vi ikke søte?
Jeg digger garderoben på Spenst! Den er moderne og delikat. Men de vaskene er penere å se på enn de er praktiske. Det blir mye vannsøl utenfor vaskene.
Jeg digger den grønne veggen i carèen!
Barna hadde det veldig gøy denne dagen og de fikk flotte ansiktsmalinger!
Vi er riktige så sportye! Og alle var enige i at vi hadde hatt en kjempefin familiedag på Spenst!
Linda
Har du en stygg og kjedelig lanpeskjerm? Da kan du jo for eksempel pimpe den! Det gjorde Lilli og jeg i dag med en stygg gammel skjerm. Ble den ikke fin til slutt?
Blomster må til! Lilli syntes det ble best med mange gullknopper.
Det kom på noen flere blomster etterpå, og vi syntes det ble riktig så flott! Lilli har forøvrig pimpet panneluggen sin også. Hun ville nemlig ikke ha pannelugg lenger, så da klippet hun den bort. Smart ?
Linda
For tiden er det ganske kaotisk hjemme hos oss – vi har nemlig opp til flere filmteam som følger oss i nærmest alt vi gjør. For noen dager siden møtte de opp hjemme hos oss kl. 0700 på morningen for å få med seg vår hektiske morgen. I dag hadde vi to filmteam som fulgte oss etter jeg kom hjem fra jobben, hvor kona hadde med seg de tre eldste på en aktivitet – mens jeg var igjen hjemme med de tre minste, bl.a. for å gjøre litt lekser og få de gjennom kveldsstellet forhåpentligvis noenlunde helskinnet.
Mange spør meg hvordan vi kunne finne på å si ja til å være med på dette, men jeg synes det bare er morsomt jeg for å være ærlig. For å si det sånn, gjennom denne serien blir du kjent med meg og oss på en helt annen måte enn tidligere – det kan jeg love deg!
Serien kommer til å gå på FEM over nyttår engang og det skal visst bli 10 episoder av dette her. Det er ikke bare oss de følger da, de har plukket ut 3 – 4 andre familier de også følger, men dette kommer jeg tilbake til når det nærmer seg. Vet ærlig talt ikke hvor mye jeg har lov til å si om det ennå…
Her er filmteamet som fulgte meg i kveld:
Veldig hyggelige folk – faktisk så hyggelige at man glemmer de er der….
Litt nifst men morsomt også. Lover å fortelle mer etterhvert….
Det finnes mange måter å få barna med på å rydde. Alle må jo hjelpe til i hjemmet for at alle skal ha det behagelig. Bare klesvask og kjøkken alene er en heldagsjobb. Men man har jo bad og stuer, ganger og diverse soverom også, som er i bruk hele tiden. Det er viktig å passe på at også mamma får sin “leketid” som hun kan bruke på hva hun vil. Jeg bruker min leketid på trening, scrapping, sying av og til, men for det meste oppussing, som er min store hobby!
Det finnes mange forskjellige metoder for å motivere barna og for å gjøre ryddingen kjapt. Her er noen av måtene jeg bruker:
Når det er skikkelig ille og vi trenger å bruke en lørdag for å ta et godt tak overalt, motiverer jeg de ved at jeg fyller små kindereggkjerner med for eksempel nonstopp, og gjemmer de i de områdene de skal rydde, slik at de kommer til å finne dem når de rydder. Alle har da bestemte områder å rydde, sånn at alle får like mange kindereggkjerner. Dette synes de er morsomt.
En annen ting som også har fungert, er at jeg har listet opp ting som må gjøres fra 1 til 6. For eksempel slik: 1- rydd i stua, 2 – rydd i tv-stua, 3 – rydd/vask sko/skoskap i gangen, 4 – vask kjøkkenbord og kjøkkenstoler, 5 – rydd og vask på badet, 6 – ta en pause å les i en bok. Så har jeg terning, og alle slår etter tur og får da tildelt en av oppgavene på den måten. Det er ikke lov å ha samme tall to ganger på rad. Alle skal ha en sekser minst to ganger. Dette er litt spennende, og vi bytter hvert femte minutt. Det er om å gjøre å jobbe så fort vi kan, sånn at vi får mye tid til å leke etterpå. Hvis en av oppgavene blir fullført, har jeg som regel noe annet jeg kan føre opp.
Noen ganger leker vi “Kim`s lek”. Da sitter jeg i en stol i stua, og ser meg nøye rundt på alt som ligger på gulvet. Så holder jeg for øynene i noen sekunder. Når jeg åpner dem skal jeg prøve å se hva det er som er ryddet bort. Dette er morsomt for de små!
En annen variant er at jeg beskriver en ting som ligger på gulvet som skal ryddes bort, uten å si hva det er. Det kan for eksempel være en rosa lang slange som ligger på gulvet. Da kan jeg begynne med å si “lang, delt tunge”. Så må de tenke på hva det er som har lang, delt tunge. Hvis de ikke klarer det, gir jeg flere hint, for foreksempel “rosa”, “zikk-zakk-mønster”. Denne ryddingen kan jo ta litt tid, det går fortere om jeg gjør det selv. Men poenget er at vi gjør noe som er morsomt OG det blir ryddig! Guttene liker dette veldig godt!
“Ha ting inni, blomster, bære, blå”
En metode som fungere på de eldste er at de får ti kroner for hver ting de rydder. Men da må de rydde om kapp med meg (og jeg er kjapp). Denne metoden går veldig fort og det blir ryddig på et blunk! Vi starter på likt, og de må telle hvor mange ting de rydder på plass. En bunke med aviser er 10 kr, og ikke 10 kr pr, avis (ellers blir jeg jo ruinert). Jeg forter meg å rydde og de må også kjappe seg hvis de skal klare å skaffe seg noen penger. Skjønner? Dette går unna!
Jeg gjør ikke alt dette hver gang det skal ryddes her. Men av og til er det bra med litt forandring. Og noen ganger trenger de motivasjon for å komme igang, og da fungerer det godt med en av disse metodene. Ellers har alle barna egne faste ansvarsområder alt etter hvor store de er. Lilli, for eksempel har kun rommet sitt å holde orden på. Hun hjelper ellers mye til med matlaging, for det synes hun er gøy. Eskil sin oppgave er egentlig bare å gå rundt å være søt. Jeg har sagt til alle de andre at de må lære han å rydde, for da blir det lettere for dem også etterhvert. Han rydder opp togbane og biler. Ellers roter han mest.
Gi barna litt albuerom! Med dette mener jeg at det må være rom for at de ikke alltid er i ryddehumør. Dette er litt aldersbestemt også. De to eldste tar ansvaret sitt veldig greit og er inneforstått med at de må gjøre jobben sin og at ikke mamma kan gjøre alt. Nr. 3 og 4 er ikke alltid i ryddehumør. Jeg tillater at de er treige noen ganger. Fordi andre ganger er de superflinke, så da er jeg ekstra takknemlig de gangene. Det er lov å ikke være perfekt alltid. Jeg er ikke alltid i ryddehumør selv. De gangene de ikke orker å jobbe selvstendig, får de hjelp. Det motiverer dem. Da sette vi på timeren, og jobber i 5, 10, 15 minutter alt etter som. Noen ganger trenger de mest kos og da er igrunn det viktigere enn å rydde akkurat da. Etter en stund er de kanskje i humør til å rydde likevel:)
Det er jo så mange mammaer der ute og alle har sikkert noen smarte triks for å motivere podene sine til å rydde. Det er bare fint hvis noen vil dele sine metoder, så kan man få nye ideer å prøve ut selv:)
Lykke til med ryddingen! Linda
